LANDSKAP MED TUSEN FIOLINER av Sigve Lauvaas * (Bok 10/12): LANDSKAP MED TUSEN FIOLINER *DIKT S.Lauvaas Del.4 (Bok 10-2012)

Telamark-Ill

TENK

Når jeg tenker på mine elskede,

Er det navnene som stråler.

Og hvert ansikt har en plass i mitt liv.

Jeg venter å se mine elskede igjen.

De er ikke navnløse,

Men skrevet inn med gull i mitt hjerte.

Tenk å sitte på et fjell

Og høre summingen av engler i horisonten.

Tenk fremtiden er aldri langt borte.

Så la oss favne horisonten

Og tenke farger og lys.

Men ingenting er som øynene

Til mine elskede barn.

LYS

Lyset stråler inn i mitt bryst.

Lyset er et tempel

Som viser oss Guds ansikt.

Når lyset kom inn i verden,

Måtte mørket fly.

Lyset er tilholdssted for engler.

Jeg vil åpne meg for lyset,

I lyset, som overgår alt på jord,

Og forvandler menneskene til et nytt liv.

Lyset gir styrke for sjel og ånd,

Og kaller på oss på veien,

Så vi ikke skal sovne.

Lyset er i ordet, og ordet er i lyset

Som et elsket par,

Som pilegrimer tett ved målet.

Uten lys er vi en urørlig portal,

En nedtråkket åker,

Et fjell som smuldrer.

Men lyset gir oss seier

Så vi kan fornemme gull på vandringen.

32

RØDE HUS

I gaten vår

Vinker røde flagg,

Og alle hus er røde som blod.

Det er septembervær i luften,

Og lysene er tent.

Hunden er urolig for natten.

Røde hus forteller om årets blomst:

En vakker rose med myke vinger

Som strever å komme inn til oss.

Vi sitter rundt et bord

I stuen vår,

Med rød løper for kongen,

Som kommer snart.

GJEST

Morgensola kommer som en gjest

Og tar seg inn overalt i tunet.

Denne gjest er særlig velkommen i mitt hus,

Og favner alle med vennlighet

Og kysser våre øyner.

Gjesten forteller siste nytt,

Og legger seg flat i som en katt i sofakroken.

Gjesten er kaptein på skuten, og har makt

Til å komme og gå

Etter døgnets skiftende kurs.

Morgensola er en nøkkel til livet,

En kilde til lys og evig vår,

En gjest som stråler av kjærlighet

Og holder en vernende hånd over oss,

Så lenge Gud vil.

DRØM

Vi drømmer om møblerte rom,

Og leter i landskapet.

Til slutt finner vi et kapell

Med nedrullede gardiner,

Etter solefall.

Vår drøm er stor,

Og vi kan ikke klandre noen

For tvilsomme møterom i naturen,

Der vi vanligvis ferdes,

Til og fra en jobb.

Vi drømmer om møbler i stormen,

Som står i stil

Med det lille rommet i har fra før.

Vi drømmer som barn:

Å oppleve mer av alt.

BØLGER

Hvem går på bølgene om natten?

Hvem våker over de døde?

Hvem kjenner trestammene

Når tømmeret er fløtt?

Miraklenes tid er over oss.

Bølger av guddommelige ting skjer.

Hør bare etter røsten som roper.

Hør de bortførte i Babylon.

Jeg gir dere fremtid og håp, sier Herren.

Israel skal komme tilbake,

Og bygge og bo i Jerusalem til evig tid.

Derfor skal lovsangen lyde,

Og bølger av din kjærlighet

Skal fryde alle folkeslag på jord.

MITT BARN

Du, mitt barn, er en stjerne blant stjernene,

Et lys som gir liv og håp, et speil av gull

Som forteller visdom, og berører de hellige engler.

JEG VENTER

Jeg venter på deg

Til du dukker opp en dag,

Med et hjerte som ånder

Av prestekrager og syrin.

Jeg venter i vinden, og i snøfall.

Gjennom dager og netter

Venter jeg å se ditt ansikt,

Kjenne din stemme,

Og være nær deg

Som i fordums tid.

Jeg venter på deg

Som en som venter på sin tilkommende.

Med smerte og glede

Søker jeg langs veien,

Og løfter mine øyner mot fjellet,

Hvor min elskede bor.

HVER HAR SIN VEI

Gi meg et kart over veien min,

Gi meg en retning,

Så jeg kan se i månelandskapet

Om jeg er på rett vei.

Hver har sin vei,

Og ingen vet om den blir tung eller lett.

Bare den som går får se

Hvor vinden blåser.

Livets vei er kort eller lang,

Bakket eller jevn.

Men alle vil oppleve mirakler på veien,

Bare vi kjenner etter.

Vårt hjerte er som en harpe

Og synger som en pilegrim på vandring

Til Jerusalem, til templet

Og Den gylne porten.

BLIND

Jeg er ikke blind.
Jeg ser de forbipasserende

På vei til kremmerhuset.

Jeg vil ikke bli som dem.

Jeg skriver et dikt

Om å elske med hjertet

Som en blå elefant,

Eller å elske blindt

Det som lyser i natten.

Jeg kommer til et spørsmål:

Om gribbenes kjærlighet

Er av Gud eller Mammon?

Om vanlige folk må blindes

For at andre skal se?

Men jeg er ikke blind,

For nå ser jeg

Hva kjærlighet er på jord.

Jeg løfter mitt hode mot lyset

Og ser en blå horisont.

DRÅPE

En dråpe lys,

En liten stemme i det blå,

Et teppe med navn.

I stillhetens rom

Er vi aldri alene.

Våre lepper er salvet,

Vårt hjerte er som en barnløs mor.

Vi roper etter Fader vår,

Og lytter.

Vi lytter etter skritt i rommet,

Og kjenner fred.

En engel har salvet vår sjel med olje.

Og vårt hjerte renner over av fryd.

Vi er som barn av lyset

I Hans tempel.

MYSTERIUM

Når ordene blir ord

I vår opplevelse,

Får vi en mystisk erfaring.

Når landskapet blir et språk,

Kan vi kommunisere

Med kropp og sjel.

Våre vandringer og spor

Forteller om livet

Og vårt mystiske nervenett

Så lenge øye ser

Og hjerte banker.

Ordene åpner porter, og veien blir klar.

Vi kan velge medium

Til avstanden skiller oss,

Og vi er på andre siden.

GÅ I RING

Noen mennesker finner ikke veien

Går i ring, og fylles av ensomhet.

De ruster som roser

Og blir sammenkrøllet, og vinker

Som brunt lauv.

Menneskene går med senket hode mot graven

Og slokner i nattens vind og mørke.

De er fremmede på jorden

Og strever for å holde seg oppreist.

Mennesker er broer for hverandre,

Og vandrer med åpne hender og et åpent hjerte.

De kommuniserer med hele seg

Som et rom fylt av musikk.

Noen mennesker smaker på bildet av seg selv

Og den de elsker, og går i ring,

Uten å komme ut av skapet.

Og til slutt faller de ned

Og råtner som frukt fra et tre

I Bestemorhagen.

37

ROSER

Mine roser smaker søtt.

De er som dadler i munnen,

Som dansende lepper.

Jeg synger fra fjellene,

Og øver meg til svanesangen,

Men ordene vil ikke fly.

Mine roser er et hemmelig språk,

De har et hjem i mitt hjerte,

Og fyller meg med ånd

Som vandrer i vegger og tak,

Og overlever døden.

VOKSE

Som menneske vokser jeg

Og formes i det uendelige landskapet.

Jeg drikker vann, som trær og lyng,

Og stiger mot solslottet.

Jeg har ledsagere som følger meg

Og holder meg våken.
jeg beveger meg fra klippe til klippe

Mot de store høyder.

Jeg vokser som en perle

Og skinner som en fakkel i din nærhet.

Jeg er et speil av den du vil ha,

Og puster mellom skogens trær

Som en mektig fønvind.

Jeg rir gjennom natten til du våkner

Og omfavner deg med kyss

Som en ektefødt elsker fra Athen.

GÅ TUR

Jeg går tur i rommet,

Og spaserer opp veggen

Til andre siden,

Og legger meg i en hengekøy

Til klenodiet er tilbake i mine armer.

38

MÅNE

Natten blir lang,

Og månen renner bak gardinet

Som en skøyteløper

Som går for gull.

Fremtiden er mitt testamente, min tro

Som vandrer med meg

Og holder meg fast i hånden,

Som om jeg var blind.

Jeg vandrer tusen mil under måne,

Og finner ut mer av det omstridte feltet

Som skaper knuter i menneskelivet

Og ender i fri utfoldelse.

Natten svøper meg til sist,

Og jeg teller måne i lange baner:

Fra Norge til Afrika og Kina,

Og fra Jerusalem til jordens ender.

JEG KOMMER

Jeg kommer med lys

Og beveger rommet med spørsmål:

Hvorfra og til hvem skal jeg gå?

Se, gribbene strides,

Og frosten gnager marg og bein.

Jeg kommer med spørsmål om veien,

Og navnet ditt,

Og lytter etter din stemme under stjernene,

For jeg vet du er aldri langt borte.

Jeg kommer med ord om en ny fødsel,

Og står ved en strand

Og hører brusen av storm fra havet.

Jeg kommer med nellikbukett til ditt første møte,

Og føler meg rik når du tar imot

Og favner min hånd.

Jeg kommer som en drømmende vandrer,

Og møter ditt hemmelige hjerte i kveld.

39

KOM

Kom aldri med din munn,

Kom med dine hender.

Kom med ditt hjerte,

Og gå fra hus til hus

Til høsten kommer.

Stå ved dørstokken min med lyng

Og byd meg din hånd.

Kom med ditt tørstende hjerte,

Og gi meg en ring.

Kom med din lidenskap,

Og lær meg å danse.

Kom til mitt hus med smil,

Og lys på min vei.

Kom aldri alene.

Kom med ånd og sjel,

Og bøy deg inn under mitt tak,

Så jeg kan møte deg der

Når høsten kommer.

HVER DAG

Hver dag må jeg skrifte.

Og lykkelig er den som finner fred

Og fremtid i livet.

Jeg skrifter fra vugge til grav.

Jeg må skrifte for alt.

Min pust, mine hjerteslag

Synger denne endeløse messe.

Hver dag, og i søvnløse netter

Skrifter jeg for Vår Herre.

Jeg er et menneske

Som gjerne vil se bak de blå fjell.

Jeg skrifter, og drikker melk fra de hellige bøker.

Jeg vandrer i grønne enger, og ser tegn i tiden.

Jeg skrifter for hjertets begjær

Og mine henders gjerninger.

40

STÅ STILLE, SOL

Så lenge vi er her, og kan bevege oss,

Er solen vår styrke og skjold.

Vi rådslår og gjør valg,

Og besitter et utall mål

For liv og lære.

Stiller du deg åpen, er solen det eneste

Som former deg.

Og er du på linje med solen,

Kan du få alt på et brett.

Det gjelder å ta imot.

Å lytte uten å ta imot budskapet,

Er som å gå forbi vannkilden.

Vi søker livets mål, vi søker lyset.

Vi leter etter de himmelske boliger

Med rådville hender.

Vi har intet valg under solen. Vi må seire

For å bli lys. Og vi må bli i lyset

For å kjenne Gud.

Solen bøyer oss til jorden, og grøden råtner,

For vi har glemt Skaperen.

Og uten livets ånd, er menneskene stein

I en endeløs ørken.

GNIST

Jeg vil være en gnist

Som fenger bålet,

Som får verden til å lyse.

Jeg vil være et tre i solen

Hvor fuglene kan bygge reir.

Jeg vil være en gnist av kjærlighet

Som sprer glede og fred

Inn i en ny tid.

Jeg vil være et ord som åpner dører

Og møter barnet som en hemmelig brønn.

HØST

Som et vanskelig verb

Kommer høsten

Og forviller landskapet.

Skogen finner seg ikke til rette

Med en fjern sol

På svaberg og høye fjell.

Bare vent, sier høsten

Og ruller gardinet for vinteren,

Som er like om hjørnet.

Det er vanskelig å være ung,

Når høsten kommer

Og energien renner bort.

Og vinden vinker i lauv,

Og forteller om en vanskelig tid

På kanten av stupet.

Hemmelig dør noen,

Mens andre strekker hendene

Og tar imot høstens gaver.

Høstens hemmelige språk,

Som er rik på visdom og kunst,

Lærer oss å vente på sommeren.

HAV

Havet puster, flyter, strømmer over meg

Som ord fra fremmede kyster.

Jeg vet ikke hvor havet kommer fra,

Eller hvor det reiser.

Bølger av hav når oss alle

Til vi blir gamle og grå.

Det suger og bøyer vårt liv, og brøler i velmakt.

Havet er himmelens tårer i et speil.

Alle hav flyter sammen, og stiger

Som mektige fjell.

Det skummer og fråder som hester i trav.

LANDSKAP MED TUSEN FIOLINER av Sigve Lauvaas * (Bok 10/12)

tirsdag 12. mars 2013

LANDSKAP MED TUSEN FIOLINER *DIKT S.Lauvaas Del.4 (Bok 10-2012)

Mine blogger

Blogger jeg følger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar